Av: Line Marion Nielsen Kjøniksen

Noen ganger er det en liten trøst, men godt å vite også. Det verste er jo smerter som ikke synes på utsiden. Egentlig vært litt deilig de dagene med krykker fordi man plutselig blir tatt hensyn til – det blir man jo ikke ellers fordi man ser helt frisk ut. Burde nesten hatt en stor pute og «lekt» høygravid hver gang jeg skulle på posten e.l. fordi da fikk jeg alltid tilbud om å sitte! Haha Jeg har jo heller ikke gjort annet enn å tilpasse hverdagen til smertene de siste 4 årene – og når man etter hvert skjønner hvor stor inngripen det egentlig har på livet og hvilke valg du kan ta, det er først da man virkelig må begynne å jobbe mentalt. Alt man går glipp av som andre tar for gitt. Og det er ikke alt man kan tilpasse heller, så de tingene får man aldri gjort eller vært med på. Og det kjenner jeg er veldig surt, spesielt når jeg egentlig er en veldig aktiv og utadvendt jente. Men, jeg gir ikke opp! Om jeg så må til USA og sprøyte fett inn i fettputene av egen regning, så er alt verdt et forsøk! Viktig med troen og håpet – det er det som holder humøret oppe i lengden! Håper det går bedre med deg også Tirill – du er tøff som ikke gir opp du også! Vi har alle våre kamper å kjempe. Heier på deg!